Sosiale dyrs livsverden

Et dyr som handler bevisst, og har sine handlinger koordinert ut fra et sett av primære livsaktiviteter eller mål-i-seg-selv, kan kalles moralsk i den forstand at det på en bevisst måte realiserer sin natur eller det gode liv. (Dette forutsetter naturligvis ikke at det har noe begrep om noe så abstrakt som `det gode liv'.) Men det er atskillig som mangler for at vi skal kunne kalle det moralsk i mer alminnelig forstand. Moralsk atferd forbinder vi vanligvis med å ta hensyn til andre eller noe utenfor seg; man må kunne skille mellom det som bare er godt for en selv og det som er generelt godt. Usosiale dyr har ikke dette skillet. Og selv om en går med på at det kan tenkes en moral for bare et individ i forhold til seg selv, er det ikke nok at en bevisst koordinerer sine handlinger. En må også kunne vurdere og korrigere eller begrense sine intensjoner eller ønsker i tråd med `overordnede' (moralske) kriterier eller regler.

Men slik regelstyrt atferd kan vanskelig tenkes utenfor en sosial ramme. Wittgensteins analyse av muligheten for å følge en regel alene er ett moment i denne sammenhengen - spesielt kan det bemerkes at det som begrenser mine intensjoner ikke kan være nok en intensjon. Den ontogenetiske opprinnelsen til regelstyrt atferd i lek er et annet moment, selv om eksistensen av ensom lek skulle svekke dette argumentet. Man kan også vanskelig tenke seg 2. ordens intensjonalitet og seleksjon for tendens til regelstyrt atferd utenfor sosiale systemer. Selv om disse argumentene hver for seg ikke er avgjørende, gjør de til sammen konklusjonen plausibel at bare sosiale dyr kan være moralske i egentlig forstand. I hvert fall er det her man lettest kan snakke om moral, og moralen vil rimeligvis være knyttet til den sosiale livsverden.

Sosiale systemer kan anta, og antar, en lang rekke forskjellige former. Det er også mange forskjellige forhold som fører til at sosialitet utvikles, og disse forholdene innvirker naturligvis på de sosiale strukturene, deres form og kompleksitet. Jeg skal ikke gå detaljert inn på en beskrivelse av alle disse formene her. Også en intensjonal analyse av den sosiale livsverden må ta hensyn til dette: Man kan ikke studere de mange forskjellige sosiale livsverdener som om de var ett fenomen.

Likevel, når sosialiteten først er oppstått, uansett hva som er årsakene til dette, vil det gjerne virke selvforsterkende - det utvikles mer sosialitet, og de sosiale systemene begynner å leve sitt eget liv. De individer som mestrer de sosiale systemene vil ha større sjanse til å overleve og (ikke minst) reprodusere, mens asosiale individer vil være mer sårbare. De sosiale systemene vil altså virke som en ekstra miljøfaktor; det vil foregå seleksjon på sosiale evner, og det vil kunne være en tendens til at flere områder av livet blir trukket inn i den sosiale sfære. Hos dyr hvor sosialiteten først er utviklet på grunn av fordelene ved å jakte i flokk (slik som hos hundedyr), vil det for eksempel være en tendens til at det utvikles regler for deling av byttet. Dette kan så være utgangspunkt for hierarkier også på andre områder. Et annet eksempel: Et individ i en hierarkisk ordnet flokk som ikke forstår hva som ligger i relasjonene av over- og underordning vil gjøre det vanskelig for seg selv, ved å bruke unødig med energi, utsette seg for unødige farer eller ikke forstå å utnytte sine muligheter.

Muligheten for at individer kan utnytte de sosiale strukturene til rent egoistiske formål, kan synes å virke sentrifugalt, og i enkelte tilfelle vil det nok også gjøre det. Men det må bemerkes at slike `juksere' må forutsettes å allerede ha en utstrakt forståelse av det sosiale. Juks og bedrag vil dessuten, som jeg beskrev i avsnitt , virke som en drivkraft til å avsløre og fryse ut asosiale individer, og til å utvikle enda mer intrikate sosiale strukturer.

Hos en del arter, kanskje særlig rovdyr og primater, ser vi at det legges svært mye energi i å pleie de sosiale forhold, energi som fra en utenforståendes standpunkt virker bortkastet eller kontraproduktiv. (I enkelte tilfeller ser vi også at den sosiale aktiviteten blir sterkt redusert i perioder med matmangel - da har man viktigere ting å foreta seg.) Dette skyldes de selvforsterkende trekk ved sosialiteten. For det enkelte individ vil det bli slik at de sosiale realiteter er like harde som de fysiske - man har like lite råd til å se bort fra dem.

Spesielt er gjerne reproduksjonsmulighetene avgjørende for å tvinge individer til å følge de sosiale spilleregler. Når reproduksjonen foregår i en sosial ramme, er det klart at man ikke bringer sine gener videre dersom man stiller seg utenfor denne rammen. Skal en være med på leken, må en altså værsågod følge reglene. Og selv om disse forholdene ikke allerede er underlagt sosiale regler, er det ganske naturlig at de blir det - om ikke annet så fordi en som fungerer sosialt har lettere for å få en partner enn en som ikke gjør det. I grupper med f.eks. én dominerende hann kan det fortone seg annerledes, og her er det også forholdsvis vanlig at hanner bryter ut og streifer ensomme omkring. De har imidlertid ingen sjanse viss de ikke lykkes i å danne en ny flokk, mens de som blir i flokken kan ha sjansen til å `arve tronen' - i tillegg til at de gjerne hjelper sine slektninger.

Hos mange dyr finner man at den sosiale konteksten er en livsbetingelse. Liksom de ikke kan fungere utenfor det fysiske miljø og den biotopen de er tilpasset, kan de heller ikke fungere utenfor det sosiale miljø de er tilpasset. Disse dyrene er altså delvis definert ut fra det sosiale systemet de tilhører; det gir ikke mening å snakke om dem som individer løsrevet fra sin sosiale kontekst - liksom det ikke gir noen mening å snakke om noe levende vesen som løsrevet fra sin omverden eller økologiske nisje. For slike ekte sosiale dyr, til forskjell fra dyr som bare `tilfeldigvis' søker sammen, slik som sild eller gnu, består omverden ikke bare av individer av samme art, men også av forhold mellom individer - av strukturer og regler.

Disse strukturene vil være en del av dyrenes livsverden - verden vil bli erfart som sosial, og strukturene oppleves som noe en er en del av og forholder seg til. De vil være med å definere hva som er min livsform, eller hva som er min primære geskjeft eller mål-i-seg-selv. Det er ikke noe absurd i dette - jeg kan ikke se noen prinsipiell grunn til at sosiale strukturer eller situasjoner skulle være noe mer umulig å kategorisere, eller noe mer utilgjengelige gjenstander for erfaringen, enn fysiske gjenstander. Kategorisering kan, som jeg allerede har sagt, foregå langs svært ulike linjer eller dimensjoner.

Det forutsetter heller ikke (i hvert fall ikke ved første øyekast - her kan jeg ta feil) noe velutviklet høyere ordens intensjonalitet. De sosiale strukturer kan gjerne oppleves som noe som jeg er en del av og må forholde meg til, og som de andre individene i flokken opptrer innenfor, uten at jeg behøver å referere til de andre individenes erfaringer eller formål. Noe annet er at det, både på grunn av muligheten for bedrag, og på grunn av kravet om at det sosiale samspillet skal gå mest mulig friksjonsfritt, vil kunne bli et sterkt press i retning av slike referanser. Det er altså mulig at bevisstheten om overindividuelle ordninger kan gå forut for, eller i hvert fall komme samtidig med, bevisstheten om andre individers bevissthet. Man kan mao. oppleve seg selv som en del av noe større før man har `identifisert seg' med de andre, eller sett ting fra `den generaliserte andres' synsvinkel. (Det å ta den andres synsvinkel utvikles sannsynligvis ontogenetisk gjennom rollebyttene i lek.) Det kan da naturligvis ikke være overindividualitet slik vi forstår det, ettersom dette forutsetter individualitet eller 2. ordens intensjonalitet. For å være litt spekulativ, kan en også tenke seg muligheten for at sosiale dyr kan oppleve verden som `besjelet', og man kan spekulere over muligheten for et overindividuelt selv (se [22]).

I studiet av sosiale dyrs livsverden er risikoen for antropomorfisme et stort problem. Selv om et sosialt mønster eller atferdsmønster kan ha strukturelle likheter med menneskelige mønstre, er det ikke gitt at de erfares likt. Spesielt gjelder dette de verdielementer som inngår i de menneskelige begrepene. Til begrepene dominans og aggresjon knytter det seg gjerne negative moralske vurderinger, men det betyr ikke at dominant eller aggressiv atferd nødvendigvis oppleves som negativt hos en annen art. (Hva er forøvrig forskjellen på aggresjon og privat initiativ?) Et klarere og mer gjennomsiktig eksempel er territorialatferd: Forsøkene på å assimilere dette til beskyttelse av eiendom hos mennesker er forfeilet, ettersom mennesket fra biologiens side ikke er noe territorielt dyr. Fenomenene territorium og eiendom har altså ikke samme funksjon. Her er det snakk om et feilslått forsøk på, fra for eksempel et `ornitomorfistisk' utgangspunkt, å utlede eiendomsretten som en naturlig rettighet. Vi står altså i fare for ikke bare å feilanvende menneskelige begreper på andre dyr, men også å feilanvende etologiske begreper på mennesket.

Problemet er: Det er ikke noen store prinsipielle problemer forbundet med å identifisere og beskrive atferdsmønstre og sosiale strukturer med et behavioristisk utgangspunkt. Fra et evolusjonært synspunkt er det også først og fremst dette som teller - det er tross alt den ytre atferden, og ikke de kognitive eller fysiologiske årsakene til atferden, som er gjenstand for seleksjon. Så lenge man holder seg på dette planet, og kun betrakter sine betegnelser som rent operasjonelt definerte, tekniske termer, er det stort sett OK. Vi må da være klar over at vi har foretatt en kunstig stripping av begrepene for betydning, og at det intensjonale innholdet og konnotasjonene vil snike seg inn i enhver bruk av begrepene utenom den rent tekniske. Og skal vi få en skikkelig forståelse av dyrenes liv, må den behavioristiske beskrivelsen suppleres med en intensjonal, fenomenologisk beskrivelse, som igjen gir begrepene et innhold. Enda viktigere er dette når vi skal benytte etologiens resultater for å øke vår selvforståelse (og jeg er av den oppfatning at etologi og sosiobiologi er relevant for studiet av mennesket). Vi kan ikke trekke paralleller mellom arter, i hvert fall ikke av moralsk relevant art, uten å vite om det faktisk er det samme fenomenet vi har med å gjøre eller om det bare ser likt ut.

Når man skal gå over fra en behavioristisk til en intensjonal beskrivelse, er det nødvendig å anlegge et strengt helhetsperspektiv. Det er ikke tilstrekkelig å studere visse atferdstrekk eller mønstre i isolasjon: Selv om to mønstre kan være svært like og ha samme adaptive funksjon hos to arter, er det ikke gitt at de betyr det samme, eller at de spiller samme rolle i dyrenes livsverden. Dette kan man først vite noe om etter å ha studert hvordan disse aktivitetene står i forhold til dyrenes øvrige liv, om de er mål-i-seg-selv, om de utspilles innenfor en videre kontekst, om formålet har likheter med andre formål i dyrets liv, om de medfører en bestemt organisering av omverden osv. Det samme må vi gjøre for mennesket - og dette kan være atskillig verre: Det nytter ikke å studere det moderne, vestlige menneskes livsverden - den livsformen som mennesket biologisk sett er tilpasset, er jeger- og sankersamfunnet, og dermed er det også dette vi må studere. Uttrykksformene og behovene hos mennesker i det industrielle samfunnet må søkes forstått som uttrykk for eller omforming av noe som også forekommer i jeger- og sankersamfunn, og gir mening der.