next up previous contents
Next: Kritikk av kvantefeltteorien Up: Fysikk og filosofi Previous: Reduksjon, korrespondanse og komplementaritet

   
Instrumentalisme og positivisme

I følge positivismen er alt vi har å forholde oss til når det gjelder verden, de inntrykk som er kommet gjennom sansene. Alt snakk om en virkelighet `bak' eller i tillegg til dette avvises som meningsløst -- det er ikke mulig å redegjøre for hva som menes med slike utsagn. Alle våre utsagn om verden må altså kunne tilbakeføres til utsagn om det som kan sanses eller observeres empirisk (uten forutsetninger). De disipliner som forsøker å gå utover dette, har ingen berettigelse; den eneste disiplinen som har berettigelse er den som omhandler forhold mellom observasjoner (observerbare størrelser) -- nemlig naturvitenskapen.1 Filosofiens eneste berettigelse er å undersøke vilke utsagn som har mening og vilke som er meningsløse i lys av kriteriet ovenfor -- altså å opptre som en slags tjener for naturvitenskapen. Positivismen hevder dermed å stå for et tvers gjennom vitenskapelig syn -- bare vitenskapelige undersøkelser har egentlig verdi.

Når det gjelder hva som regnes som `primært erfaringsinnhold', varierer oppfatningene noe. Fenomenalismen, representert først og fremst ved Ernst Mach, aksepterte bare enkle sanseinntrykk som `egentlige', og anså alt annet (inkludert ting) som konstruksjoner og `tanke-økonomi'. De logiske positivistene, som Moritz Schlick og Rudolf Carnap, fant det etter hvert vanskelig å fastholde et slikt standpunkt, og gikk over til å kreve at alle utsagn må kunne analyseres til utsagn om ting -- med en gitt metode for å verifisere utsagnene.

Positivismen innebærer et instrumentalistisk syn på teoretiske termer i vitenskapen: De teoretiske termene har kun en verdi og mening i deres forhold til observasjonsdataene -- som en `stenografisk' betegnelse på forhold mellom mange observasjonsdata, som redskaper for forutsigelse av observasjoner eller som logiske konstrukter (generaliseringer som observasjonssetninger kan deduseres fra). De teoretiske termene står ikke for noe som kan tilskrives noen selvstendig eksistens.2

Jeg vil karakterisere positivismen (både den logiske og den fenomenalistiske varianten) som psykisk reduksjonisme fordi den behandler verden eller vitenskapen kun som et logisk konstrukt fra våre erfaringer, hva enten disse erfaringene må sies i siste instans å bestå av rene sansedata eller erfaringer av (begreper om) ting. Utgangspunktet er at de primære erfaringene er gitt; konstruksjonen av verden består så i ren logikk.3 Teoriers verdi er gitt utelukkende ved deres logiske relasjon til erfaringene.

Vitenskapelig forklaring er i følge den logiske positivismen ikke annet enn å angi et generelt (universelt) utsagn som singulære utsagn (observasjonsutsagn) kan utledes fra. Det generelle utsagnet er da en vitenskapelig lov, og dette synet på vitenskapelig forklaring kalles det nomologisk-deduktive forklaringsskjemaet. Vitenskapelig aktivitet er å forsøke å underkaste våre observasjoner (mulige observasjoner) stadig mer generelle lover (med større empirisk innhold).

Positivismen appellerer til en del vitenskapsfolk og andre fordi et positivistisk eller instrumentalistisk synspunkt tilsynelatende innebærer en frigjøring fra alle metafysiske forutsetninger. En behøver bare å ta hensyn til de empiriske data som er umiddelbart gitt en; en behøver ikke å anta noe om disse dataenes eventuelle kilder. En står dermed fritt til å konstruere vitenskapelige teorier helt uavhengig av filosofiske fordommer, kun diktert av `rå fakta' -- en `ren' vitenskap burde være mulig.

Et positivistisk eller instrumentalistisk vitenskapssyn vil bestandig kunne gi en fullstendig konsistent `tolkning' av enhver vitenskapelig teori. Så lenge det finnes entydige regler for å utlede observerbare konsekvenser av teorien (noe det i følge positivismen må gjøre for at det skal være en teori), kan det aldri oppstå noen problemer med tolkningen av forholdet mellom de teoretiske termene innbyrdes (slik det kan i realistiske tolkninger), siden de teoretiske termene slett ikke har noe innbyrdes forhold, annet enn det som er bestemt av deres forhold til observasjonsdataene.

Problemet med et positivistisk eller instrumentalistisk syn er at det slett ikke gjenspeiler vitenskapens vesen. Den positivistiske vitenskapsteorien slår beina under seg selv, ettersom den gjør vitenskapelig aktivitet meningsløs. Vitenskapen kan bare ha mening dersom man underforstår at den beskjeftiger seg med reelle greier -- og dette gjelder også konstruktene (de teoretiske termene).4 Det har ingen hensikt å søke forklaringer dersom en ikke underforstår at disse forklaringene gjenspeiler noe virkelig i verden. Forskeren ser stort sett på sitt arbeid som oppdagelse av lover, ikke som en konstruksjon eller oppfinnelse av begreper som kan sammenfatte observasjoner på en konsis form. Riktignok er de begreper og lover vi opererer med idealiserte konstruksjoner -- men nettopp dette: at vi kan se på våre begreper som idealiseringer i forhold til noen reelle greier, er uhyre viktig for forståelsen av vitenskapen. Dermed er det også mulig og riktig å `faktualisere' loven etter hvert for å få den til å passe til virkeligheten.

Dersom våre lover bare var `hendige' beskrivelser, ville det heller ikke vært noe poeng i å fastholde en hypotese dersom den stemte dårligere med observasjonene enn en tidligere hypotese -- noe man kan rettferdiggjøre dersom man har grunn til å tro at den nye hypotesen avspeiler vesentlige trekk ved virkeligheten bedre. Ved å fastholde hypotesen, til tross for den negative evidensen, kan den senere bli utviklet til en vellykket teori. Et eksempel på dette er et heliosentriske verdensbildet, som ble fastholdt av en del til tross for at Kopernikus' modell ga gale forutsigelser og all annen erfaring talte mot modellen. Først da modellen var utviklet av Kepler, Galilei og Newton, kunne den få status som en god teori. Slikt ville være et mirakel dersom man har et instrumentalistisk utgangspunkt. Det vil også virke meningsløst å utføre eksperimenter for å skape nye fenomener som må forklares (dersom man ikke har noe mål om å utnytte disse fenomenene). Positivismen, som presenterer seg som et radikalt syn, kunne altså resultere i en ganske bakstreversk praksis.

Positivismen (eller det nomologisk-deduktive forklaringsskjema generelt) makter heller ikke å skille mellom en vitenskapelig teori og en fenomenologisk sammenheng. Begge vil ha den samme logiske formen, og de kan tenkes å forutsi akkurat de samme fenomenene. Teorien vil imidlertid aksepteres som en forklaring, den fenomenologiske sammenhengen vil det ikke. Forskjellen ligger ikke på det logiske, men på det forståelsesmessige planet. Teorien forklarer fenomenene ved å passe dem inn i et forståelig eller koherent mønster -- som konsekvenser av prinsipper og sammenhenger som virker naturlige. En fenomenologisk sammenheng er bare et matematisk uttrykk som ikke er satt inn i noe mønster. Hvordan kunne det nomologisk-deduktive skjemaet forklare at Plancks strålingslov da den først ble lansert ikke var noen teori, men at den fullstendig skiftet karakter straks kvantepostulatet var innført? En teori behøver heller ikke å gi presise forutsigelser eller stemme helt med observasjonene. Det er tilstrekkelig at den er `prinsipielt riktig' og forklarer fenomenene kvalitativt; man kan også velge å tilpasse observasjonsdataene til teorien heller enn omvendt. For en fenomenologisk sammenheng ville ikke noe slikt ha noen mening. Norwood Russell Hanson uttrykker det nomologisk-deduktive skjemaets utilstrekkelighet slik:

`Philosophers sometimes regard physics as a kind of mathematical photography and its laws as formal pictures of regularities. But the physicist often seeks not a general description of what he observes, but a general pattern of phenomena within which what he observes will appear intelligible.'5

Positivismen vil etablere korrespondansen mellom teorier kun på planet `direkte observasjon' -- ellers kan korrespondansen bare regnes som en heuristisk regel. Dette kan imidlertid, som tidligere nevnt, ikke regnes som noen forklaring på korrespondansen mellom teoriene. Man forklarer på ingen måte hvordan teoriene også begrepsmessig `bygger på' hverandre.

Instrumentalismen kunne fungert som vitenskapsteori dersom naturvitenskapenes formål hadde vært å kontrollere verden, eller gi mer nøyaktige forutsigelser av hva som kommer til å skje. Et raskt blikk på f.eks. teoretisk fysikk burde være nok til å forsikre seg om at dette ikke er tilfelle: Forskningen opererer (prinsipielt) fullstendig uavhengig av hvorvidt resultatene noensinne vil få noen anvendelse, og man konstruerer eksperimentelle situasjoner som ikke har noe med den daglige virkelighet å gjøre. Grunnforskeren driver ikke sin forskning av noen nyttehensyn, men av ren interesse for å vite hvordan verden egentlig er.

Positivismen kan imidlertid ha noen positive (!) funksjoner:

En teori som bryter med aksepterte filosofiske forestillinger kan lettere aksepteres dersom man anlegger en positivistisk eller instrumentalistisk betraktningsmåte, siden dette vil gjøre teorien immun for kritikk i en konsolideringsfase: Man påstår ikke å si noe om `virkeligheten', bare å beskrive sammenhenger. Det finnes flere eksempler på dette opp gjennom vitenskapshistorien. Man kan nevne Andreas Osianders forord i Kopernikus' `Om himmelsfærenes omdreininger', Newtons `Hypotheses non fingo' (om avstandskreftenes opphav) eller Bohrs `Det finnes ingen kvanteverden' (mot Einsteins og likesinnedes klassiske `realisme'). Alt dette var ment som forsvar mot kritikk av først og fremst filosofisk art, og betød ikke at de ikke tok sine teorier som utsagn om virkeligheten. Men ved å late som om man bare beskrev fenomener på den enkleste måten, kunne teorien få rom til å utvikle seg. Kvantemekanikken står sannsynligvis også generelt i gjeld til positivismen -- det positivistiske klimaet på 20- og 30-tallet gjorde at kvantemekanikken møtte atskillig mindre motstand enn den ellers ville gjort.

Det kan også være nyttig med en `positivistisk opprydding' i vitenskapen en gang i blant. Dersom det er mistanke om at noe grunnleggende er i veien med med en teori, kan det lønne seg å skrelle vekk alt unødvendig og bare se på hva som kan observeres eller måles. Det finnes flere eksempler til at dette har ført til et teoretisk gjennombrudd: Einsteins spesielle relativitetsteori tok utgangspunkt blant annet i analyse av hvordan det er mulig empirisk å avgjøre hvorvidt to fenomener er samtidige, og Heisenbergs matrisemekanikk tok utgangspunkt i en intensjon om kun å studere de direkte observerbare størrelser.6

Som et eksempel på hvor fjernt den positivistiske kritikken av `konstrukters' eller `teoretiske termers' status ligger fra mentaliteten til mange praktiserende fysikere, kan jeg til slutt sitere Rutherfords svar da Eddington ved en middag en gang bemerket at elektroner var veldig nyttige begreper, men at de ikke behøvde å ha noen reell eksistens:

`Not exist, not exist, -- why I can see the little beggars there in front of me as plainly as I can see that spoon.'

next up previous contents
Next: Kritikk av kvantefeltteorien Up: Fysikk og filosofi Previous: Reduksjon, korrespondanse og komplementaritet
Jon Ivar Skullerud
1999-02-12